fredag 1. november 2013

67: Syninga

(Samandrag)
Eva Trotto Moe hadde likevel gått på jobb måndag morgon. Så seint som då ho la seg kvelden før, var ho bestemt på å halde seg heime, ho hadde ikkje sett på klokka og ikkje lagt fram klede, busskort, lesebrett eller briller.
Men om natta drøymde ho om Reinhardt Skjetne. Ho stritta imot, ho tenkte at dette er ikkje sant, dette er bilete frå den polske filmen om Katynskogen, dette hender ikkje – men likevel hende det. Skjetne stod og smilte til henne. Eg er klar, sa han, kom med dei, og ho leidde menneske utan andlet fram for han. Ein etter ein. Takk, sa han og skaut. Eg er klar, sa han, og ho leidde fram ein ny.
Ho vakna, varm som i feber, ho stod opp, dusja, drakk vatn, gjekk og såg ut vindauget, såg bileta frå fredag kveld for seg, høyrde dei forferdelege lydane, kjende iskulden fylle seg. Ho stod med døde menneske rundt seg, midt i skriket til dette ulukkelege barnet og retta seg opp, baud seg fram til han på eit vis. Det var ikkje noko kjønnsleg ved det, og ikkje noko ettergivande, det var den totale indifferens.
Kva hender inni eit menneske når ho brått står midt i noko så ekstremt? Kvifor skreik ho ikkje? Kvifor fall ho ikkje på kne? Kvifor gjekk ikkje ho òg til åtak på han?
Kor skal du? hadde ho sagt. Ho hadde sagt namnet hans og spurt kor han skulle. Ho visste det jo. Ho hadde visst for lenge sidan at han skulle drepe Mehmet Habini og skodespelaren. Ho hadde ikkje gjort noko for å stoppe det, hadde berre fylgt etter.
På toppen av skapet ved vindauget hadde ho eit stativ med vinflasker. Ho hadde stått og sett på dei, vege for og imot, men ho hadde ikkje gjort det. Dei symjande auga til far hennar hadde flote framom henne der ho stod – sjølvmedkjensla stinka frå dei, sprit, tobakk og drit. Ho gjekk og la seg att, las litt, men fekk ikkje tak i kva ho las.
Det siste biletet ho hugsa, var dette gråtande barnet. Eller det kan ha vore det fyrste biletet som kom opp i henne då ho vakna, eller det kan vere ho drøymde om det. Ho bestemte seg for å stå opp, finne fram klede, busskort, lesebrett og briller og gå inn i det repeterande, daglege, ubetydelege, retningslause, det trygge.
Ingen på biblioteket reagerte på at ho kom. Dei hadde høyrt om hendingane på fredagen, men det var jo alt lenge sidan, og det gjekk ikkje opp for dei at ho hadde vore augevitne før Rudolf Steiner kom. Eva var iskald mot han. Det stakk litt, for han hadde vore god å ha på laurdagen. Men sundagen hadde sinnet vakse att, og ho hadde kjent ei sterk aning om at det ville verte den historia han hadde planta, som kom til å feste seg. Om morgonen hadde ho fått det stadfesta då ein av assistentane peikte på avisbiletet av Habini og spurde om ikkje han hadde vore mykje på biblioteket?
Eg ante ikkje at han var fundamentalist? hadde ho sagt.
Du får gjere det du må, hadde Eva Trotto Moe sagt til Rudolf Steiner, utan å konkretisere kva ho tenkte på. Sjølv skal eg besøke den morlause jenta. Eg skal spørje om der er noko eg kan gjere for å verne henne mot alle spekulasjonane.
Korleis han gjorde det han måtte på pressekonferansen, har eg alt fortalt, og kva han gjorde etterpå, skal eg kome attende til. Eva såg ikkje meir til han før ho gjekk klokka to. Irene Guri Andersen Halvorsen hadde sagt at om ho ville, kunne ho verte med til syning. Ho kunne vente utanfor eller verte med inn om Ingrid gjerne ville det, og så kunne ho vere med dei ei stund etterpå.
Alle dei drepne var framleis på sjukehuset. Patologane gjorde rettsmedisinske undersøkingar og gav kroppane fri etter kvart.
Dei tre kvinnene møttest ved hovudinngangen til sjukehuset.
Det er vel berre så vidt at du hugsar meg? sa Eva.
Den grøne kåpa – vart den øydelagd? sa Ingrid.
Eg vil aldri gå med henne meir.
Det har ikkje eg tenkt på, kva eg skal gjere med kleda eg hadde på meg …
Då tykkjer eg ikkje du skal gjere det no heller.
Nei.
Dei vaksne kvinnene handhelste. Dei var jo på eit vis kjende, Irene Guri hadde jo halde føredrag om litteratur og vald for berre halvanna veke sidan, og på fredagskvelden hadde dei vore saman om å ta seg av Ingrid.
Irene skal flytte heim til oss, sa Ingrid.
Skal du?
Eg har søkt om å få verte omsorgsperson, sa Irene Guri Andersen Halvorsen.
Det var fint! sa Eva.
Ho skal sove i mamma si seng.
Å …
Ho luktar ikkje som mamma.
Eva smilte. Orsak, sa ho. Eg meiner ikkje å le. Eg har berre slik trong til å grine.
Så, så, sa Ingrid.
Då kunne ikkje Eva halde seg lenger.
Irene Guri stod også og beit seg i leppa. Ho trekte Ingrid inn til seg. Det er du som skal trøystast, vesle helt, sa ho. Ikkje me.
Men eg må leve med det, sa Ingrid. Og då klarte ikkje Irene Guri Andersen Halvorsen heller å halde seg. To vaksne kvinner stod og gret og eit barn stod og heldt om dei båe.
Ei dame som stod i kiosken i foajeen kom bort til dei og kviskra at dei kunne låne bakrommet om dei ville, dei nikka og gjekk etter henne inn i eit lite kott av eit rom med tre stolar, eit bord og ein kaffitraktar.
Irene Guri smilte gjennom tårene. Det er fine støttekontaktar du har, Ingrid!
Ja, sa barnet enkelt.
Gruar du deg til å sjå mor di? spurde Eva.
Ja.
Men du vil?
Ja.
Me går når du er klar, sa Irene Guri.
Eg er klar.
Dei toga ut att, sa takk til dama i kiosken og gjekk mot heisen. Irene Guri visste kor dei skulle. Dei gjekk ein lang korridor, kom til ei låst dør, ringde på ei klokke og snakka med ei stemme i ein høgtalar, kom inn i ein garderobe med grøne og kvite skap, og gjekk vidare til eit slags kontor. Det sat ei dame der, ho reiste seg og helste fyrst på Ingrid, sa namnet hennar, snakka lågt.
Mamma ligg her. Her ser det ut mest som ein operasjonssal. Du kan få sjå henne her om du vil, eller du kan vente litt og sjå henne i kapellet.
Ja …, sa Ingrid. Truleg visste ho heller ikkje sjølv kva ho meinte med det.
Eg skal fortelje kva som har hendt med henne her, sa dama. Du veit jo kva som hende før ho kom hit.
Eg var der …
Eg veit det. Du måtte sjå på.
Ja.
Ho døydde med det same. Det var ikkje mogleg å gjere noko for å redde henne.
Nei.
Likevel vart ho teken til sjukehuset for at me skulle vere heilt sikre. Men det var dessverre ikkje noko som kunne gjerast.
Mm.
Så skal det jo verte ei rettssak, og då skal retten få vete nøyaktig det som er sant. Difor måtte du vente medan me har undersøkt grundig. Det var me ferdige med for to timar sidan. Så har me gjort henne klar til at du skal få sjå henne.
Ja.
Du liknar på henne. Veit du det?
Ingrid smilte litt.
Ho var ei veldig modig dame. Det er du òg.
Kor er ho?
No skal eg vise deg. Kven vil du halde i handa?
Ingrid tok handa til Irene Guri Andersen Halvorsen og fylgde etter dama. Dei gjekk gjennom eit lite rom med vindauge inn mot undersøkingssalen. Det var eit kaldt rom med blanke stålbord og instrument. Det stod ei båre der. Dama trekte eit kvitt klede til side, og Linda Dahlin Loe vart avdekt. Ho låg med attletne auge. Huda var svært bleik, mest grønaktig i det dempa ljoset. Hovudet over hårfestet var dekt med eit klede, det same var kroppen nedanfor halsen. Berre underarmane og hendene låg oppå kledet.
Ingrid såg og såg. Det var heilt stilt i rommet.
Etter ei stund sa Ingrid: Kan eg klemme henne?
Ja, sa dama.
Ingrid slepte handa til Irene Guri og la seg over båra, bora hovudet ned mot det kalde andletet. Det kom eit hulk.
Mamma! sa ho. Så gret ho, høgt.
Dei tre vaksne kvinnene stod med steinaktige andlet. Det rann ei tåre nedover Eva Trotto Moe sitt kinn. Ingen sa noko, dei venta.
Gråten stilna. Ingrid vart liggjande. Langt om lenge retta ho seg opp. Det siste ho sa til mor si var: Du er så kald … Du er borte …
Så reiste ho seg opp, tok handa til Irene Guri att, såg på dama og sa: Kva hender no?
No er det du og Irene som bestemmer, sa dama. Det vanlege er at eit gravferdsbyrå gjer alt klart til gravferda. De treng ikkje bestemme det no. Me skal gjere alt klart, så vert ho lagt i kapellet. Der kan du sjå henne ein gong til om du vil, og der kan gravferdsbyrået hente henne.
Dama gjekk fram til båra, tok kledet med begge hendene og gjorde seg klar til å dekkje Linda til att.
No har du sagt farvel, sa ho så lågt at ho mest kviskra.
Ja, kviskra Ingrid. Langsamt trekte dama kledet over Linda Dahlin Loe att. Irene Guri la armen om skuldrene til Ingrid og trekte henne varsamt bort. Dei snudde ryggen til båra og gjekk ut.
Då dei stod og skulle ta farvel på kontoret, spurde Ingrid: Kor er Faadumo og Mehmet?
Dei er også her. Mehmet Habini er klar. Hans næraste kjem straks. Dei er muslimar, dei har som skikk å vaske den døde før dei tek han til grava. Han skal gravleggjast alt i kveld. Faadumo Awale Samakab er ikkje ferdig enno. Me vonar at hennar næraste kan få henne i morgon.
Åja, sa Ingrid.
Farvel, sa dama. Ho tok Ingrid i handa og bukka.
Tusen takk, sa Irene Guri. Ho bukka også.
Eva kviskra: Takk. Det var vakkert.
På vegen ut gjennom den lange kjellarkorridoren sa Ingrid:
Mehmet skal gravleggjast i kveld. Eg vil gå i gravferda hans.
Eg òg, sa Irene Guri Andersen Halvorsen.

Eg òg, sa Eva Trotto Moe. 


Til avsnitt 68

Boka er no i sal 


bjorn@enes.no