fredag 22. november 2013

76: Margareta sin telefon

Fredagskvelden, då Margareta Ostarcevic hadde klatra inn i bussen som den aller siste, hadde ho kjent seg nummen i venstresida av andletet, men elles heilt kald i sjela.
Ustasja, sa ho. Jævla fascistar!
Gjer det vondt? sa fru Meyer. Ho hadde store, skræmde auge.
Nei, sa Margrethe. Skal me køyre?
Det hadde ikkje vore fleire å vente på. Politiet hadde teke med seg Sheila Hasina. Dei hadde ikkje sett ut til å ville tale med andre, dei hadde berre stått og skilt dei to gruppene frå kvarandre, sett til at dei køyrde kvar sin veg.
Det er det verste eg har sett! sa fru Meyer.
Ikkje eg, sa Margrethe.
For det verste ho hadde sett, var granaten som gjekk inn gjennom vindauget til stova heime og drap bestemora hennar og hunden som papa Dragan hadde hatt sidan han var smågut. Hunden heitte Josip og var svart og glad og hadde aldri gjort nokon noko gale, like lite som bestemor hadde. Pappa Dragan hadde filma det. Ho hadde sett det hundre gonger minst, røykdottane og lysglimta oppe i lia, virvaret då han snudde kameraet til der det hadde slått ned, og det siste, deira eige hus som brått hadde eit stort hol. Ho hadde høyrt på røysta hans der han sprang: Mama? Mama? Josip?
Ustasja, hadde han sagt. Det var eit ord for alt vondt. Men han hadde prenta inn i henne at det ikkje var av di dei var romerske katolikkar eller kroatar, det var av di dei var fascistar.
Fascistar skal du aldri vere redd for. Dei skal du knuse – og så skal du ikkje tenkje meir på dei! sa papa Dragan. Særleg når han og mamma – og ein sjeldan gong ein gjest eller to – hadde vore glade og høgrøysta, like før dei skulle verte triste og tårane skulle ta til å renne. Då sa han det: Det har ingenting å gjere med religionar – dei er Satans disiplar alle i hop! sa han. Ver aldri redd dei!
Ho hadde øvd seg i det. Ho hadde sett videoen med granaten gjennom vindauget og levd seg inn i korleis papa Dragan sprang bort for å undersøkje. To granatar landar aldri på same plass, sa han. Høyrer du eksplosjonen, så er faren over. Ho hadde sett andre videoar òg, frå granatnedslag og granatutskytingar, frå brennande hus og lemping av livlause kroppar. Eg skal ikkje verte redd, tenkte ho, og såg det om att og levde seg inn.
Hendingane på fredagen, då to svære mannfolk hadde kasta seg over Sheila Hasina og fleire andre etterpå hadde gått laus på henne og dei andre jentene, hadde vore fyrste gong ho opplevde noko slikt på verkeleg. Men øvinga hadde nytta. Ho vart ikkje redd. Ho var ikkje noko tess til å slå eller halde fast, og ho hadde kjent det som ho sigla gjennom lufta då ein av mennene slo ho i andletet med knyttneven. Men ho vart ikkje redd, ho hadde gått på att, ho hadde ropt til han at han var ein fascist.
Fru Meyer hadde sagt at ho skulle køyre henne heim då dei kom til byen. Ho skulle parkere bussen og ta sin eigen bil. Då dei sat i den, fekk dei høyre dei fyrste meldingane om ein væpna politiaksjon ved Reint & Rimeleg. Dei kopla ikkje at det hadde noko med Ingrid eller Linda å gjere, men fru Meyer vart skræmd.
Eg mista jenta mi, sa ho. Ho var litt større enn deg, men ho var ikkje så modig, ikkje så sterk.
Margareta visste ikkje at det var mor til Malin Meyer ho sat med. Ho sat rådvill og høyrde etter.
Eg skulle ringje den dagen og seie at ho skulle attende til skulen, sa fru Meyer.
Kva hende?
Orsak meg. Eg trudde du visste. Eg trur mest du er vaksen. Men du er jo ikkje det. Kor gamal er du?
Eg er tretten år.
Tretten år … Malin var fjorten. Eg er mor til Malin Meyer.
Ho som vart skoten?
Ja. Kjende du henne?
Nei. Ikkje då ho levde. Men etterpå er det som eg har vorte kjend med henne. Linda snakkar så mykje om henne.
Gjer ho det?
Ja. Ho seier ho ikkje kan få fred før han som gjorde det, er teken.
Seier ho kvifor?
Av di ho òg har mista eit barn.
Ja. Det veit eg.
Ho seier  at den som kan drepe eit barn, vil gjere det om att. Difor kjenner ho seg eitt med deg, ho seier at ho gjerne vil verte ven med deg,
Seier ho det? sa fru Meyer stille. Ho måtte tørke seg i augekroken. Så var det som ho tok seg saman, som ho kom på at det var ho som var den vaksne, og denne jenta som var eit barn.
Eg vil gjerne verte ven med deg òg! sa fru Meyer.
Ingrid og eg kan verte med når Linda skal til deg! sa Margareta og smilte.
Ja, sa fru Meyer. Det må de gjere.
Men ut over laurdagen kom det fram at det var ein samanheng mellom den væpna politiaksjonen og det som hadde hendt med Ingrid. Og på sundagen vart namna offentleggjorde.
Margareta såg seg sjølv utanfrå, nett som om ho stod med videokamera og såg granaten slå inn hos Ingrid. Ho såg røykdottane oppe i fjellsida og tenkte at ho visste kven som hadde skote. Det måtte vere han som hadde truga, det måtte vere Kent Karlsen. Ho gjekk til far sin og kunne berre kviskre. Ho sette fingeren på avisoppslaget og sa: Det er mor til Ingrid. Han kviskra attende: Ho venninna di? Ho som brukar vere her?
Ja, sa Margrethe. Ein mann sa han ville drepe henne. Og no er ho død.
Politiet må jo ta han?
Dei har visst teke han …
Men då det gjekk mot kveld, gjekk ho til far sin ein gong til.
Sjå – det er han! Han skal halde tale på torget!
Kven?
Han som truga med å drepe mor til Ingrid!
Mordaren? Kvifor skal han tale?
Eg veit ikkje. Han henta Ingrid på skulen og stengde henne inne i ein kjellar. Så fekk han folk til å stoppe dei med våpen då Linda sine vener fann henne. Og så fekk han folk til å gå til åtak på oss då me kom med ein buss for å hente Ingrid. Og så vart Linda skoten – og no skal han halde tale!
«Me som held saman …,» las papa Dragan. Kven held dei saman mot?
Heile måndagen hadde Margareta leita etter Ingrid. Ho hadde vore heime hos henne, ho hadde ringt, og ho hadde vore utanfor huset til Kent Karlsen for å sjå etter teikn på om han hadde henta henne att. Læraren hadde sagt at Ingrid ikkje ville kome på skulen før veka etter, men ville ikkje fortelje om han visste kor ho var. Papa Dragan ville ikkje ringje til politiet og spørje, og sjølv våga ho ikkje.
Tysdag morgon trudde ho ikkje sine eigne auge då ho så avisa. Dei hadde berre Media Osen heime. «Redningsmann drap fire» stod det på toppen av fyrste side. Namnet på mordaren stod der. Det var ikkje Kent Karlsen – det var ein som heitte Reinhardt Skjetne. Det sto at han truleg hadde reist ut for å redde jenta som var bortført av islamistane, og så hadde det enda med fire døde.
Men det var jo ikkje dei som hadde bortført henne! sa Margrethe.
På veg til skulen gjekk ho forbi ein butikk der det stod fleire aviser utstilt. Alle hadde den same historia – og fremst stod den med biletet av Ingrid og overskrifta: «Selde du meg, mor?»
Mange andre i klassen hadde òg sett avisene. Det stod i ein ring rundt Souhaila som ville ha klart svar på korleis ho såg på at muslimar dreiv med kidnapping og drap.
Det var ikkje muslimar som bortførte Ingrid! Det var Kent Karlsen! sa Margrethe. På kort tid hadde ringen samla seg rundt henne i staden. Var ho ei av dei som hadde meldt seg friviljug? Skulle ho omskjerast? Kvifor gjekk ho ikkje med hijab? Våga ho ikkje stå for det?
Margareta gløymde all trening i å halde hovudet kaldt og tenkje klart. Ho vart så sint at det kokte inni henne. Dette var ikkje granatar inn gjennom stovevindauget – dette var verre. Dette var vener og klassekameratar som brått vende seg mot henne. Dette var ustasja sitt farlegaste våpen: Makta til å definere bort sanninga og til å skilje ut den som stod for sanning i eit mindretal.
Og rektor hjelpte han! ropte ho då det ringde inn.
Det var Brigt Viklimodal som kom til denne timen òg. Det var både vel og ille. Det kan vere at det trefte han i eit slags samvit då ein av gutane rekte opp handa med ein gong læraren kom, og sa:
Margareta seier at rektor hjelpte mordaren!
Det var ikkje det eg sa – eg sa at rektor hjelpte Kent Karlsen å bortføre Ingrid!
Dei ville berre redde henne – for mora hadde jo selt henne til muslimane!
Roleg nå! sa Bernt Viklimodal. Kva er det som står på?
Du har vel høyrt at Ingrid vart bortført av muslimane? sa tre av elevane nærast i munnen på kvarandre.
Margareta klarte ikkje å halde tårene tilbake. Det var Kent Karlsen som bortførte henne! ropte ho. To vener hjelpte Linda å finne henne att – og no er dei døde, både Linda og alle som hjelpte dei!
Kven er Linda? sa læraren.
Det er mamma’ til Ingrid. Hugsar du ikkje på fredag? Ho som hadde vorte truga av Kent Karlsen!
Ho som selde Ingrid til muslimane! sa guten som hadde starta krangelen. 
Bernt Viklimodal beit seg i leppa. Heile klassen venta spent, som på ei dommaravgjerd. Eg veit ikkje kva som gjekk føre seg oppe i hovudet hans, truleg leita han etter ein veg utanom dette altfor alvorlege spørsmålet. Han hadde nok budd seg på ein time med eit eller anna stilleståande tema som ikkje kravde anna enn at elevane lærte å ta opp att ukontroversielle fakta – til dømes at «Tyskland er ein forbundsrepublikk med 16 delstatar og ei komplisert historie». Men så stod han altså framfor ein skuleklasse der det gjekk krappe bylgjer frå ting han ikkje hadde noko med – og ei av desse sippete jentene gret til og med.
Altså – Tyskland har seks store elver, freista han.
Kan ho seie ustraffa at rektor hjelper mordarar? sa guten med eit flir.
Då peip det i lomma til Margrethe.
Slå av telefonen! sa Viklimodal.
Det er frå Ingrid! sa Margrethe.
Det vart heilt stille i klassen. Til og med Viklimodal stod og såg på henne utan eit ord, utan å gjere klart kva han venta på.
Margareta las, høgt: Du kan kome i minnestund etter mamma si gravferd om du vil.
Margareta skreiv – og las høgt: Takk – eg kjem! Så løfta ho hovudet, tørka vekk tårene og spurde: Skal eg helse frå klassen?
Alle nikka. Ho såg på guten som hadde vore hissigast i diskusjonen. Han såg seg til sides, han hadde fått eit usikkert drag over seg og fann ingen å halde seg i eller til – så han nikka òg. Og Viklimodal nikka.
Skal helse frå heile klassen, skreiv ho og las ho.
Det er kan hende slik at vi får gå i gravferda heile klassen, tenkte Viklimodal høgt. Ingen andre sa noko før det peip i Margareta sin telefon ein gong til.
I dag er Faadumo si gravferd. Ho gav livet sitt for meg. Kjem du til henne òg?
Det for eit blaff av frekk trass over andletet til Margrethe. Kan eg skrive at heile klassen kjem der òg? spurde ho.
Ingen sa noko no heller. Eit par av jentene nikka, andre såg usikre på kvarandre. Viklimodal stod og var ute av stand til å svare. Men så kom han på noko:
Det er jo utanfor skuletida! sa han. Det må verte frivillig!
Eg kjem, las Margrete. Og Ellen og Vera og Florri,e og?
Eg, sa den fyrste av gutane, han som var nabo til Florrie. Okey – eg òg, sa han som sat ved sida av han. Og så kom den eine armen opp etter den andre, og Margareta skreiv namn for namn. Til sist var det berre tre gutar att som ikkje ville. Og Viklimodal. Det vart tydelegvis litt pinleg for han, så han sa: Hels og sei at eg vil òg kome!
Få sekund etterpå peip det i Margareta sin telefon att:
Å – no vart eg glad! Det står så mykje stygt i avisa. Tusen, tusen takk! las Margrethe.
Kan me no gå laus på dei tyske elvene? sa Bernt Viklimodal.

Eg tykkjer heile skulen skal stille opp! sa Margrethe. For Faadumo i dag – og for Linda på fredag!


Til avsnitt 77


Nye avsnitt kvar måndag, onsdag og fredag 

Boka er no i sal 



Norli Galleriet bokhandel, Bergen  

Bokkkilden

Tanum nettbokhandel 

Haugen Bok